Oppsøk og litt rundering på Sviland
Krissi 8 mai 2008Rundering , SporKommentarer(0)
I går var det endelig vanlig trening igjen! Det føles veldig lenge siden sist og det har faktisk blitt nesten en måned! 
Planen var sporoppsøk, og det ville Kristin M også. Så vi la opp to oppsøk til hverandre på hver side av veien, med oppsøk på 80-100 meter.
Mens vi ventet på at oppsøkene skulle få litt tid på seg, hjalp vi til med runderinga. Så tenkte jeg at jeg kanskje skulle ha noen slag med Snuppa. Som tenkt, så gjort. Johannes la seg ut litt før den første svingen, og planen var 3-4 tomslag før hun fant han.
Jeg stilte henne opp mot helveteskrattet, og da jeg ga kommando - suste hun ut i kjent stil. Hun raste gjennom krattet og var langt og lenge ute. Grei passering over til motsatt side og her var hun også godt ute. Ny passering, og et nytt godt slag med kjempebra fremdrift. Nå ble slaget på høyre siden ganske kort, så jeg valgte å sende igjen. Generelt var slagene til venstre dype og fine, mens hun gikk kortere ut på høyre siden. Det var generelt lite vind, og Johannes (som lå på høyre siden) sa at vinden gikk utover fra der han hadde vært. Jeg tror det har mer med vegetasjonen å gjøre, det begynner å sprette med blader i trær og busker og dermed mer “vanskelig” vegetasjon. Det var tydelig å se at hun stoppet opp der vegetasjonen ble tettere. Siden slagene ble kortere, fikk hun ikke Johannes der hun skulle - og jeg måtte sende på motsatt side for igjen å sende henne ut der Johannes skulle være. Så også at hun stupte ned og sjekket spor der hun kunne. Men hun fant til slutt Johannes (det virket som hun gikk sporet ut et stykke ut, men så slo hun på overvær og fant han). Ingen bittsnapp, og veldig bra melding.
Litt avhengig av vindforhold, tror jeg at jeg skal ha flere funn i tettere vegetasjon i denne løypa. Hun er heller ikke fysisk i knallform. Virket ganske sliten etter bare 7-8 slag (som det ble totalt), ikke så rart med så lang tid i ro.
Sporoppsøkene ble ca. 2 timer før vi gikk dem. Hun slo intenst nedover på begge stiene (hvor Kristin ikke hadde gått), og trakk sinnsykt for å gå nedover. Hadde ikke Kristin fortalt at hun ikke hadde gått her, hadde jeg nok valgt å gå nedover begge gangene. Ikke lett å lese henne når hun trekker så mye. Men jeg fikk henne videre i oppsøket, og da hun endelig slo igjen - gikk det over stokk og stein gjennom trær og busker og jeg hadde virkelig problemer med å komme meg gjennom de tette bartrærne. Denne gangen var hun på riktig spor - og hun fant slutten etter 50 m.
Veldig frustrerende for meg, fordi det var vanskelig å lese når det virkelig var spor og ikke. Og når det i tillegg er så tett at man ikke ser bikkja - er det også vanskelig å lese noe av Snuppas oppførsel.
Neste oppsøk lå i den åpne skogen litt lenger nede, og her var det enklere å lese henne. Og da kom signalene, når hun finner fert begynner halen å gå, og hun jobber godt ned nesen nedi bakken. Hun sjekket ut sporet begge veier, men så dro hun ut i skogen. Kristin mente hun gikk veldig sekundært, og hun hadde også ganske høy neseføring. Men fant slutten.
Jeg tror jeg vil trene sporoppsøk der utgangen er markert, slik at jeg vet hvor det er. Rett og slett for å bli flinkere til å se etter signalene som forteller om det er spor.
Brukte potesokk på henne under hele treninga, for å beskytte såret. Og det affiserte henne ikke i det hele tatt, hverken i runderinga eller på sporene. Jeg ser at hun har skrapet litt opp i den ytterste skorpen på såret, men det vil nok gro raskt igjen. Det er iallefall ingen fare for at det sprekker opp igjen.
Slik terrenget er på Tjørn kan jeg bare risikere at hun river opp hele såret, også der hun har sydd. Og da vil det gå enda flere uker før det har grodd skikkelig til. Det vil jeg jo ikke. Så utrolig surt at SARDA samlinga gikk i vasken, den hadde jeg virkelig gledet meg til. 
Så hun fikk ei sprøyte med antibiotika (au-au!, det syntes hun var vondt!) og en tablett kur for de neste 5 dagene. Såret der hun har tatt stingene - ser tørt og relativt greitt ut, og delen der stingene fortsatt henger i - henger i hop. Vet’en var redd for at det kunne sprekke opp, så hun valgte å la henne gå til mandag før vi tar resten av stingene. Nå følger jeg henne med argusøyne, og passer på at potesokken henger på skikkelig. Det var den hun fikk av ei natt og fant ut hun skulle leke litt dyredoktor selv. Det er ingen vits i å prøve å sy det nederste omådet, får bare håpe at det gror til. Pøser på med litt “Natural Bandage” og håper at Aloe Vera’en i den får fortgang på sårhelinga. Kjedelig dette; både for hund og hundefører…som har lyst til å trene igjen. Så det er liksom blitt litt meg og Lara som har hatt noen fine turer i det siste. Og det har vært ganske koselig, da. 
Det blødde ganske friskt og det virket så dypt at jeg ringte Dyredoktoren for å høre om jeg kunne komme innom å få sjekket det.