En mørk, stormfull kveld kommer plutselig flere biler til parkeringsplassen ved Orrestranda. Mørke skygger og smale lysstråler viser hektisk aktivitet ved bilene. Plutselig dukker månen frem og avslører en gjeng med relativt voksne mennesker som springer rundt i gressdynene innenfor stranda og leker gjemmeleken for hundene sine.

Treningene på Orrestranda er antakelig noe av det morsomste både hunder og hundeførere gjør i DIO6. Etter hvert som hundene lærer hva som skal skje på treningene, øker “galskapen”. Hos Snuppa og. Kai-Erik og Anders var lagt ut som figuranter. Vinden var stødig (og sterk) fra sør-øst. Jeg gikk inn i teigen fra nordsiden, og da jeg endelig koblet henne fri og ga kommando; gikk hun “rape tuillat” for å si det på godt nordnorsk… Hun raste opp og ned i gressdynene og sprintet hodeløst fram og tilbake. Snappa bittet i ren hysterisk hjernedødhet og yrskap… Da det verste hadde gitt seg, var hun på sporjakt. Vi var siste ekvipasje ut, så det var nok å ta av. Heldigvis fikk hun ingen løsning på noen av dem. Vi holdt oss i nærheten av vollen mot stranda, men jeg måtte gå litt inn i terrenget for at hun ikke skulle bli altfor opptatt av sporene etter de som hadde gått der før. Nesten ved enden av teigen, fikk hun overvær av Anders og lokalisert han fint. Kjapp og god melding. Vi måtte snu og gå tilbake for å hanke inn Kai-Erik også. Jeg dro utover mot vollen og opp på en høyde. Da Snuppa kom opp på denne ble hun stående et lite øyeblikk og været ut i lufta. Noen Kai-Erik molekyler traff nesen hennes og hun la avgårde på et nydelig og langt overværsslag som resulterte i funn og flott melding på Kai-Erik.

Vi liker virkelig Orre treningene, Snuppa og jeg!

Figurantsyn på verden

Vindfullt

Litt lek med mobilkameraet og med hodelykt som lys